Usynlige Bånd

"Jeg savner å ha en mor, men samtidig er det lettere å si at hun er død enn å forklare sannheten".

Kristin Angvik Dahlum, mediaansvarlig i Ja, Det Nytter! Ble tidligere denne måneden intervjuet av Allers rundt hennes historie om moren hennes som drakk store deler av oppveksten. Saken ble publisert den 29. januar, og vi har fått massiv respons på nettet i fra mennesker som kjenner seg igjen eller som deler at de også kjenner noen som har vært i samme situasjon.

Vi vet i fra forskningsrapporten publisert av Folkehelseinstituttet (2011:4) at så mange som 450.000 barn er direkte påvirket av rusmisbruk eller psykisk sykdom. Dette er uten å regne med de som er rusavhengige, venner, kollegaer eller voksne i slekt. Med andre tall kan vi regne med at minst tre personer sliter med reaksjoner og symptomer direkte relatert til alkoholmisbrukerens atferd.

27024301_10159788645300548_8875055395566477429_o.jpg
27369088_10159788645610548_6453170762489153484_o.jpg

Vi har daglig kontakt med både barn, ungdom og voksne som kontakter oss etter å ha tatt en eller flere runder med seg selv og funnet ut at nok er nok. Allikevel er steget langt i fra første kontakt til det å føle seg trygg på å kunne åpne seg for andre om det som har vært, fortsatt er og kanskje alltid vil være vanskelig å snakke om.

KristinAllers3.png

«Jeg har alltid vært glad i mamma og visste at det bodde et godt menneske i henne, men at hun var syk».

Lojaliteten som vi barn har til foreldrene våre når de er syke er som et usynlig bånd som alltid knytter oss uavhengig av kontakt og distanse. Når denne sykdommen ikke blir bekreftet av andre rundt oss kan det virke som dette båndet blir enda sterkere ettersom vi ofte tar over omsorgsrollen.

Kristin forklarer i intervjuet at selv om hun sluttet å ha kontakt med moren (som for hun var et av de beste valgene hun har gjort for seg selv), så ble ikke dette båndet borte. Vi bekymrer oss, ligger kanskje mange netter våkne og tar selv med oss denne pakken av erfaringer og historier når vi selv skal ut i verden. Selv om vi kanskje har lært oss til å ta vare på oss selv, så vet vi at vi fortsatt bare er voksne barn som prøver å få livet til å gå opp i opp.

Med dette ser vi viktigheten av det å kunne snakke om fortiden, uansett hvor lenge det er siden, kan være livsendrende for mange. Vi tar av oss hatten for Kristin som står frem, ikke bare i jobben men også offentlig med sin historie, og om bare en kjenner seg igjen og bestemmer seg for å gjøre noe med det, ta kontakt med noen eller fortelle en gammel venn om det som har vært vanskelig, så er det å stå frem kanskje noe av det viktigste vi har gjør.

Det viktigste til slutt er ikke å kvitte seg med det vonde, men å kunne leve i forsonlighet med det som har vært. Vi kan ikke endre på fortiden, og fremtiden vet vi ikke. Men, vi kan velge å leve i fred her og nå.
KristinAllers2.png
KristinAllers1.png

Kjenner du deg igjen? Har du en mor eller far som ruser seg eller hadde du det kanskje i oppveksten? Nøl ikke med å ta kontakt med oss for en uforpliktende samtale!

Rettigheter til alle bilder: Allers (KK)