Fulle Bursdagsønsker


Så var den her igjen. Den dagen som jeg på magisk vis hadde glemt helt bort imellom travle dager, nye prosjeker og smådristige dagdrømmer. Jeg tror det er første gangen jeg helt har glemt min egen bursdag. Men så kom den, som et slag i magen.

Litt som med julen, så har jeg lært meg til å skyve bort egne følelser rundt disse spesielle datoene som setter meg eller mine i fokus. Det er liksom så mye lettere å nyte noe jeg egentlig helst vil ta avstand ifra om jeg bare fjerner mitt eget ego i fra anledningen! Og omsider, og etter mange år så har jeg også litt etter litt begynt å hygge meg ganske så mye selv.

Allikevel har det nesten blitt sånn at julen er lettere å nyte ettersom den omhandler flere mennesker, og ettersom jeg aldri har hatt en jul som ligner på en annen, så har jeg heller ingen forbindelser om hvordan den burde gå for seg. Alt ifra dans og sang rundt treet til knuste flasker og snøvlete prat har liksom vært helt innenfor. Allikevel så er det én dag som med alderen nesten bare har blitt værre. Jo flere år jeg fyller, jo større har alenefølelsen blitt på akkurat den dagen. Den følelsen som runger tungt i brystet uavhengig hvor mange mennesker jeg har rundt meg.

hipster-mum-102826.jpg

Det er jo nesten litt flaut å innrømme at jeg blir som en småhurpete Askepott etter klokken slager 24:00 til den 28. november, men det har nesten bare blitt sånn at da blir jeg som et uoppdaget minefelt for både meg selv og andre. Da jeg var yngre ble disse dagene arrangert av ansvarlige (i ordets vage forstand) voksne, men nå som jeg er blitt eldre så er det nesten forventet at jeg skal stelle i stand et rabalder for å feire en dag som faktisk gjør meg lettere ubekvem.

I de siste årene så har jeg iallefall blitt vant til den ene telefonsamtalen som jeg ikke kommer til å få. De sluttet å komme for en 7 år siden, og da det kanskje for mange ville vært helt fryktelig å ikke få et bursdagsønske i fra egen mor eller far, så har det med tiden blitt en telefonsamtale som jeg uansett ikke ville ha hatt noe godt av. Men i dag kom den.

Om en ser bort i fra at hensikten med å ringe meg kun var for å gjøre mest skade på kort tid, så gikkk disse 20 sekundende ganske greit for seg. Ikke noe klussklass men heller rett på sak. Kort oppsummert: 

"Bare ha det så godt med din egen julefeiring (ditt egoistiske beist, mens jeg sitter alene her med ølflaska og skammen min)."

"Tok meg bare tiden, til å ønske deg en god bursdag (selv om jeg er dritings og tydeligvis opptatt med noe annet)."

"Så tenker jeg også at det ikke er nødvendig å snakke så mye mer utover (jeg er full og egoistisk og vet ikke hva jeg sier)."

"Er det greit (jeg driter tydeligvis i hva du mener eller føler)?"

Og vipps, så var jeg 9 år igjen og det eneste jeg ønsker er at mamma skal ta vare på meg. Men realiteten er at jeg nå har fylt 27 år, og har for lengst lært meg til å ta vare på meg selv. Om noe positivt kom ut av disse 20 sekundene med fulle bursdagsønsker , så er det å kjenne på et sinne som jeg ikke har kjent tidligere. Et sinne som ville virke som å bli kilt på armen for mange, men som for meg er følelse jeg lenge har slitt med mangelen av. 

Så, takk Mamma. Om ikke den beste gaven så i det minste den mest verdifulle. Sinne, og en "nei, når får det f-enimeg være nok"-opplevelse av de få. En sjelden sensasjon av flammende frustrasjon og ikke skyldfølelse for en gangs skyld. Og hva er det?

Det er ren tilfriskning med en "no return" policy.