Bryter helsetjenestene loven?

MENER HELSETJENESTENE BRYTER LOVEN:
BARN AV RUSAVHENGIGE FÅR IKKE GOD NOK HJELP


Mener helsetjenestene bryter loven:
Barn av rusavhengige får ikke god nok hjelp

Helsetjenestene er lovpålagt å følge opp barn av rusavhengige. Likevel viser en ny rapport at mange barn som har foreldre med rusproblemer aldri blir sett eller hørt.
I rapporten «Barn som pårørende» kommer det frem at det er en klar underdekning på tjenester som hjelper barn som har foreldre med rusproblemer.
– Ofte undersøkes det ikke om den rusavhengige pasienten har barn, og hvis det undersøkes blir ikke barnet fulgt godt nok opp. Helsepersonellet undervurderer behovet familien har for hjelp, sier professor i helsetjenesteforskning og psykiatri, Torleif Ruud
Ruud sier at mørketallene er store, men at det er omtrent 7000 barn som har foreldre i rusbehandling i spesialisthelsetjenesten.
– Vi ser at barn som er pårørende trenger mer hjelp. De trenger å ha noen å snakke med om en ofte utrygg situasjon, og de er ofte ensomme. Der svikter spesialisthelsetjenesten, sier Ruud.

Men så sitter jeg, når produktet er flott og fint, velforklart og forsvarlig, med viten om at jeg ikke er frisk. Jeg er fortsatt ikke frisk, og ikke bare nok med det, men så er jeg kanskje sykere enn noen gang.

Det punktet som slår meg hardest i programmet i dag er der det står

«Født inn i medavhengighet? Utfordringer som unge voksne, fysisk psykisk og sosialt (og ikke minst i forhold) ofte står ovenfor».

Da jeg for bare en times tid tiden har måtte avslutte et forhold som varte i 5 dager, etter å ha kjent personen godt i over ett år, fordi jeg plutselig fikk så mye angst av det å skulle binde meg, så vil jeg bare ta meg rettigheten til å omformulere dette punket litt:

«Født inn i medavhengighet? Utfordringer som unge voksne, fysisk, psykisk og sosialt (og ikke minst i forhold) alltid vil står ovenfor».

Medavhengighet er en sykdom som må jobbes med hver dag. Til og med de dagene da jeg tror jeg er frisk. Det kan da nemlig hende at jeg er som sykest. 

anete-lusina-146472.jpg

Det er ikke for å være negativ, tvert imot. Barn og unge som har tatt vare på sine egne foreldre har en uendelig evne til å ordne og fikse opp. Til å se det positive i ting. Ta ansvar, stille opp og komme seg raskt etter det som for andre ville ha vært umulig. Allikevel kan vi gå oss vill. Og da er det vanskelig å være ute i samfunnet og skulle passe inn. Skulle bygge relasjoner. Skulle elske noen på en sunn måte.

Jeg skulle bare være med han, og vi skulle ha det så fint. Og jeg stoler på han og han vil meg bare godt så dette må jo være riktig, sånn som det er for de fleste andre. Og så klarer jeg ikke. Og så slår jeg to fluer i en smekk bokstavelig talt.

Hvorfor i helvete kan jeg ikke en gang tillate meg det som oppriktig er bra for meg? Eller var det bra for medavhengigheten? Eller kanskje var det bare ett ønske om noe fint? Eller er jeg blind nå? 

25 år hvor snart 10 av de er brukt på å jobbe med meg selv, min historie, min angst og mine frykter, så slår det meg like hardt og om ikke hardere i ansiktet enn før. DU ER IKKE FRISK.

Søsteren min sier at hun har lært at, når hun setter seg inn for at noe skal bli perfekt, så må hun stoppe opp og spørre seg selv hva det er i henne som ønsker dette, og det ender som regel opp med at hun da er i fornektelse, og ikke ærlig med seg selv. Alltid i søken på at alt skal være perfekt, til det punktet hvor hun lider seg igjennom situasjoner som er så usunne at hun bruker lag tid på å komme seg etterpå. 

 

Fine søsteren min. Hun er den eneste som kan komme til å forstå hvor ekstremt jeg kan feile i livet, og trygge meg på at det er helt ok. At jeg fortsatt trenger hjelp, men at det er OK.

Men nå orker jeg ikke å såre flere mennesker i livet mitt. Orker ikke å love flere ting jeg ikke kan holde, late som om jeg kan gjøre ting jeg ikke kan. Late som om jeg elsker når jeg er redd og å hate når jeg egentlig elsker. Og å være forvirret og sliten.

Bare for i dag.

Så måtte det bli en tekst og ikke en video denne gangen. En ærlig tekst og ikke en halv sannhet og en hel løgn.

På en side så beklager jeg, men på en annen så får jeg gråte fritt i mens jeg skriver, og det var kanskje det jeg trengte for en gangs skyld etter å ha delt min historie utallige ganger.

For å være helt ærlig med dere: Det blir ikke bedre. Bedre trenger det heller ikke å bli, men det kan bli sunnere, mer ærlig og mer tilstedeværende. 

Vi kommer til å falle mange ganger, men med den riktige støtten rundt oss vil vi kunne plukke oss selv opp igjen raskere, se fortere når vi fortrenger sannheten, oppdage når vi manipulerer og later som. Med de som kjenner oss godt som mykt kan minne oss på at vi er medavhengige, og at det er helt OK. Det må jobbes med, men det er HELT OK.

Så var det kanskje ikke så skummelt allikevel å bygge relasjoner, Å stole på noen. Å tillate oss selv å være lykkelige uten dårlig samvittighet, uten en følelse av at noe er skittent. For skitten er sykdommen, men vi kan, hver dag, rense oss i fra den ved å hele tiden minne oss selv på at vi er verdt alt godt i livet. At vi ikke trenger vite alt i dag, men stole på at svarene kommer til oss når vi er klare for å tro på de. Ikke før.

Så, la oss alle være der for de, som en dag finner ut sin sannhet. For når den kommer, så kommer den sterkt. Om vi noen gang skulle ta kontakt med deg så vet at du er «one in a million».   

 Du trenger ikke alltid ha de riktige ordene, metodene, verktøyene eller planene, for vit at om du først er denne «one in a million», så er av jobben for den medavhengige allerede er gjort når du blir kontaktet. Da ber vi desperat om hjelp av noen som bare kan svare oss DU ER NORMAL, DET ER HELT OK, DET FINNES HJELP, DU ER IKKE ALENE.