Går barndommen aldri over?


ET LESERINNLEGG I UENDELIGE AKTER

Jeg har igjen falt inn i min egen felle. En felle som jeg har selv har bygget bit for bit siden den dagen jeg ble avvist for første gang. Ikke husker jeg det men jeg lærte en gang at alle barn lærer trygghet av sine foreldre, så da lurer jeg ofte på hvordan jeg noen gang kan være trygg på meg selv og andre hvis, da jeg trengte det mest så ble jeg forlatt og såret.

Jeg skulle bare lage en video. Skulle bare vise at jeg er flink, kreativ, reflektert og ansvarlig. Også skjer det igjen. Alt det som ikke måtte skje. 

Det er lett for meg og skylle på alle omstendigheter rundt meg for og ikke ta tak i det som jeg egentlig, atter en gang ser skje. At jeg er syk, og at når jeg trenger å skrike det høyest så blir jeg stum i min egen felle.

Den var faktisk klar, denne videoen der jeg skulle forklare om usunne relasjoner i et hjem der en voksen misbruker alkohol, om å vokse opp med frykt, angst, usikkerhet og mistillit. Der jeg skulle gi tips og råd om hvordan en kan komme seg igjennom alt for å kunne leve et verdig liv med denne bagasjen, og om viktigheten av å snakke med noen om det.

Men så sitter jeg, når produktet er flott og fint, velforklart og forsvarlig, med viten om at jeg ikke er frisk. Jeg er fortsatt ikke frisk, og ikke bare nok med det, men så er jeg kanskje sykere enn noen gang.

Det punktet som slår meg hardest i programmet i dag er der det står

«Født inn i medavhengighet? Utfordringer som unge voksne, fysisk psykisk og sosialt (og ikke minst i forhold) ofte står ovenfor».

Da jeg for bare en times tid tiden har måtte avslutte et forhold som varte i 5 dager, etter å ha kjent personen godt i over ett år, fordi jeg plutselig fikk så mye angst av det å skulle binde meg, så vil jeg bare ta meg rettigheten til å omformulere dette punket litt:

«Født inn i medavhengighet? Utfordringer som unge voksne, fysisk, psykisk og sosialt (og ikke minst i forhold) alltid vil står ovenfor».

Medavhengighet er en sykdom som må jobbes med hver dag. Til og med de dagene da jeg tror jeg er frisk. Det kan da nemlig hende at jeg er som sykest. 

Det er ikke for å være negativ, tvert imot. Barn og unge som har tatt vare på sine egne foreldre har en uendelig evne til å ordne og fikse opp. Til å se det positive i ting. Ta ansvar, stille opp og komme seg raskt etter det som for andre ville ha vært umulig. Allikevel kan vi gå oss vill. Og da er det vanskelig å være ute i samfunnet og skulle passe inn. Skulle bygge relasjoner. Skulle elske noen på en sunn måte.

Jeg skulle bare være med han, og vi skulle ha det så fint. Og jeg stoler på han og han vil meg bare godt så dette må jo være riktig, sånn som det er for de fleste andre. Og så klarer jeg ikke. Og så slår jeg to fluer i en smekk bokstavelig talt.

Hvorfor i helvete kan jeg ikke en gang tillate meg det som oppriktig er bra for meg? Eller var det bra for medavhengigheten? Eller kanskje var det bare ett ønske om noe fint? Eller er jeg blind nå? 

25 år hvor snart 10 av de er brukt på å jobbe med meg selv, min historie, min angst og mine frykter, så slår det meg like hardt og om ikke hardere i ansiktet enn før. DU ER IKKE FRISK.

Søsteren min sier at hun har lært at, når hun setter seg inn for at noe skal bli perfekt, så må hun stoppe opp og spørre seg selv hva det er i henne som ønsker dette, og det ender som regel opp med at hun da er i fornektelse, og ikke ærlig med seg selv. Alltid i søken på at alt skal være perfekt, til det punktet hvor hun lider seg igjennom situasjoner som er så usunne at hun bruker lag tid på å komme seg etterpå. 

Fine søsteren min. Hun er den eneste som kan komme til å forstå hvor ekstremt jeg kan feile i livet, og trygge meg på at det er helt ok. At jeg fortsatt trenger hjelp, men at det er OK.

Men nå orker jeg ikke å såre flere mennesker i livet mitt. Orker ikke å love flere ting jeg ikke kan holde, late som om jeg kan gjøre ting jeg ikke kan. Late som om jeg elsker når jeg er redd og å hate når jeg egentlig elsker. Og å være forvirret og sliten.

Bare for i dag.

Så måtte det bli en tekst og ikke en video denne gangen. En ærlig tekst og ikke en halv sannhet og en hel løgn.

På en side så beklager jeg, men på en annen så får jeg gråte fritt i mens jeg skriver, og det var kanskje det jeg trengte for en gangs skyld etter å ha delt min historie utallige ganger.

For å være helt ærlig med dere: Det blir ikke bedre. Bedre trenger det heller ikke å bli, men det kan bli sunnere, mer ærlig og mer tilstedeværende. 

Vi kommer til å falle mange ganger, men med den riktige støtten rundt oss vil vi kunne plukke oss selv opp igjen raskere, se fortere når vi fortrenger sannheten, oppdage når vi manipulerer og later som. Med de som kjenner oss godt som mykt kan minne oss på at vi er medavhengige, og at det er helt OK. Det må jobbes med, men det er HELT OK.

Så var det kanskje ikke så skummelt allikevel å bygge relasjoner, Å stole på noen. Å tillate oss selv å være lykkelige uten dårlig samvittighet, uten en følelse av at noe er skittent. For skitten er sykdommen, men vi kan, hver dag, rense oss i fra den ved å hele tiden minne oss selv på at vi er verdt alt godt i livet. At vi ikke trenger vite alt i dag, men stole på at svarene kommer til oss når vi er klare for å tro på de. Ikke før.

Så, la oss alle være der for de, som en dag finner ut sin sannhet. For når den kommer, så kommer den sterkt. Om vi noen gang skulle ta kontakt med deg så vet at du er «one in a million».   

 Du trenger ikke alltid ha de riktige ordene, metodene, verktøyene eller planene, for vit at om du først er denne «one in a million», så er av jobben for den medavhengige allerede er gjort når du blir kontaktet. Da ber vi desperat om hjelp av noen som bare kan svare oss DU ER NORMAL, DET ER HELT OK, DET FINNES HJELP, DU ER IKKE ALENE.

--------------------------------

Dette ble kanskje like rotete som livet og kort som forholdet jeg akkurat endte, men alle ordene smerter meg å skrive fordi de er en refleksjon ev den sannheten som jeg er nødt til å leve med hver dag.

Ikke syntes jeg synd på meg selv, men ja, det er noe helvetes slit en gang iblant. 

Allikevel, som alle de andre gangene så vet jeg at jeg kommer sterkere ut av dette også, og ved å innse dette vil jeg forebygge andre mulige situasjoner der den syke delen av underbevisstheten min ønsker å ødelegge for meg selv.

En dag skal jeg kunne forklare ham jeg elsker på alle syke og friske måter, om hvorfor jeg ikke kunne være med han. 

I mellomtiden skal jeg fri meg selv fra skyld og fornektelse.

Bare for i dag.

Går barndommen aldri over?

- Nei, kanskje ikke. Men var ikke barndommen den beste tiden i livet uansett?

«Gud gi meg styrke til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Silje H